Keantn (eller på standardtysk: Kärnten) er den sørligste delstaten i Østerrike (se kart).

I Østerrike — så lærer man på skolen —

snakker innbyggerne tysk. Dette er ikke

helt sant: for mange østerrikere er tysk

bare et standardspråk som brukes over

hele landet. Det egentlige morsmålet til

mange østerrikere er deres ulike dialekter,

for Østerrike har en stor dialekt-

mangfold; akkurat som Norge.

Men i motsetning til Norge har

de østerrikske dialektene blitt

truet av standardspråket, for mange

føler at en dialekt virker mindre 

kultivert, mindre utdannet, og 

mindre verdensvant.

Hva er Keantnariš?

Ssß
Ğğ
Úú
Zz
Ḍḍ
Ee
Ww
Kk
Öö
Čč
Ħħ
Aa
Ŋŋ

Akkurat denne følelsen, ønsker jeg å kjempe mot. Et språk — ja, en dialekt er også et spåk — er ikke mer enn et universelt verktøy. Det kan ikke være bondsk, glamorøst eller utilstrekkelig.

Et språk er ikke mer enn resultatet av hva vi gjør av det.

 

For eksempel: Et språk som snakkes av mange kjemikere, blir naturligvis sterkt påvirket av kjemifaget.

På samme måte kan et språk som snakkes av mange ukultiverte, bli påvirket av talernes ukultur.

 

Resultat: Et språk har ikke noe valg. Så som man snakker det, så blir det formet. 

Men dersom man ønsker å forandre et språk — f.eks. gjøre et ukultivert språk mer kultivert —, så må man bare bruke det språket på områder som har med kultur å gjøre. Så lett er det.

Og det er akkurat det jeg gjør: 

Jeg bruker morsmålet mitt på områder som har med kunst og opplæring å gjøre.

(Jeg prøver meg til og med på en kompleks filosofisk avhandling på keantnarisk! 😂)

På denne måten viser jeg at morsmålet mitt ikke bare er «primitivt», men også brukbart på mange andre områder. 

Hva er ÖDiS-alfabetet?

Et viktig åhå-øyeblikk opplevde jeg da jeg studerte tysk i Oslo:

Forskjellen mellom standardtysk og mitt keantnariske morsmål er langt større enn jeg hadde trodd. 

I tillegg ble jeg takket være Norsk Målungdom kjent med Ivar Aasens demokratiske tanke om dialekter.

          En slik tanke var helt fremmed for meg, for i Østerrike — så lærte jeg — finnes det bare ett riktig språk: tysk.

          Dette er grunnleggende feil, for Østerrike har mange språk som er like riktige og like viktige.

          Og ethvert må behandles med respekt og verdighet

 

Dette må slett ikke forstås som en slags manøver mot høytysk (standardspråket). Høytysk er et fantastisk språk med mange muligheter, finesser og farger, og er uten tvil nødvendig i Østerrike, for ellers ville østerrikerne ikke ha forstått hverandre på grunn av de store, dialektale forskjellene!

 

ÖDiS-alfabetet ble laget som en lydskrift for østerrikske dialekter (Österreichische Dialekt in Schrift → Østerrikske dialekter i skrift). Dette gjorde jeg av tre grunner:  Jeg vil ved hjelp av denne skriften påpeke den store forskjellen mellom høytysk og de østerrikske dialektene på en symbolsk måte.  For at dialekten kan bli så autentisk og

uavhengig som mulig, måtte jeg fjerne den fra det høytyske. Når folk f.eks. i sosiale medier skriver på sine dialekter,

så bruker mange riktignok dialektord, men de presser disse ordene inni standardspråkets mønster med tanke på

ordstilling, grammatikk osv.  De østerrikske dialektene er sterkt påvirket av kulturer som befinner seg enten 

innenfor eller utenfor landets grenser (f.eks. slavisk, italiensk, tyrkisk, ungarsk...). Denne gamle og naturlige 

blandingen av kulturer vil jeg gjerne gjenspeile ved å bruke bokstaver som f.eks. Čč (slavisk), Zz (italiensk),

Ğğ (tyrkisk), Óó (ungarsk), Ssß (tysk)... 

          Jeg bruker ÖDiS-alfabetet først og fremst for min østerrikske dialekt fra Keantn; 

          et språk som du har mulighet til å lese og høre her på denne hjemmesiden.

Til slutt vil jeg bare vise deg hvorfor jeg egentlig gjør alt dette. Det keantnariske språket mister jo mer og mer sine ord og sin anseelse, og ligner mer og mer på moderne standardtysk. Jeg kan gi deg tre gode grunner for det:

  • en optimistisk grunn: Ved hjelp av mitt engasjement, åpner jeg døren for det keantnariske språket i mange retninger: kunst, filosofi, utdanning, utlandet. Jeg bidrar til at dette språket får løftet sin status, og får norskspråklig folk til å forstå en kultur, som de aldri kunne ha begrepet med bare skole-høytysk. På denne måten klarer jeg å forstørre keantnariskens bruksområde, og å bevare dette språket for å bli glemt.

  • en pessimistisk grunn: Til tross for at mitt morsmål allerede er i ferd med å dø ut, så yter jeg hjelp til det. Innsatsen jeg gjør, resulterer i at morsmålet mitt kan dø med glans; at morsmålet mitt har blitt brukt på områder som det uten meg ikke ville blitt brukt på. Jeg klarte å vise keantnarisk den siste ære som ethvert språk fortjener.

  • en realistisk grunn: Mitt bidrag til det keantnariske språket gjør lite forskjell. På den ene siden blir det mer og mer erstattet av høytysk, på den andre siden klarer jeg å begeistre noen få for mitt morsmål. Uansett har jeg selv
    — som individ — vokst og lært mye på grunn av min innsats. Om det ikke er til nytte for noen, så var det det iallfall for meg og mine nærmeste.

Redd ditt morsmål!

... hvis ikke du, hvem ellers skulle gjøre det da?